Dagens andakt torsdag 8. april

Jes 43,11-13

Tør du å stole på Gud?

Av Andreas Johansson, menighetssekretær

Israelsfolket er utvalgt av Gud med en særlig oppgave og kall, nemlig å være Guds vitner (v.12). En annen måte å si det på er at Israelsfolket er Guds demonstrasjonsfolk, et prototypefolk, for å formidle et budskap til alle folkeslag på jorden, inkludert den norske nasjon.

Hva er det som skal demonstreres? Guds vesen. Det handler om Guds måte å vise seg for verden, og det handler om at det er krevende å lære seg virkelig å stole på at Gud er historiens Herre.

Dette har skjedd da Jesaja profeterer dagens bibelvers:

Israelsfolket har bodd en stund i landet sitt, med hensikten å dyrke bare Israels Gud. Men det ble mye avgudsdyrking også. Israels rike, Nordriket, falt og veldig mange i Israelsfolket ble ført i eksil. Kong Hiskia trodde riktignok på Israels Gud, men han drev også med mye realpolitikk i form av alliansebygging med avgudsdyrkende nabofolk, for å styre unna stormakten Assyria-Babel (kongen i Assyria hadde latt seg krone til konge av Babel, slik at han kunne kalle seg «dobbelkonge»). Profeten Jesaja hadde kritisert dette ganske hardt, fordi kongen burde heller vendt seg til Gud (Jes 30,1ff31,1ff39,5-7). Hvordan øve seg i å stole på Gud når en er redd?

Gud lot så kong Sanherib fra Assyria-Babel komme og slå i stykker hele alliansen av ymse avgudsdyrkende konger som kong Hiskia hadde bygget opp mot storkongen. Alle nabostatene falt og deretter sto Juda rike alene. Sanherib herjet og plyndret så det sto etter i byene i Juda. Bare Jerusalem var igjen. Eller var det «bare» Jerusalem? Nød lærer naken kvinne å spinne og fare lærer konger å be til Gud. Hiskia vendte seg til Gud.

Sanherib mente at Israels Gud var sjanseløs mot ham, men det hele endte med at da «folk sto opp om morgenen, fikk de se alle de døde kroppene som lå der. Da brøt assyrerkongen Sanherib opp og dro hjem igjen» (Jes 37,36-37).

Det er dette profeten minner folket på i dagens tekst:

«Jeg, jeg er Herren, det finnes ingen annen frelser enn jeg. Det er jeg som har fortalt og frelst og gjort det kjent, det finnes ingen fremmed blant dere. Dere er mine vitner, sier Herren. Jeg er Gud, helt fra dag ble til, jeg er Han. Ingen river ut av min hånd; det jeg gjør, kan ingen gjøre ugjort.»

Gud er altså til å stole på, og Gud forventer en helhjertet hengivenhet fra Israelsfolket – på Jesaja sin tid og i dag.

Nå, 2700 år etter Sanherib sin noe slukørede tilbaketrekning fra Jerusalem, har Gud gjort enda flere ting, både for

  • å teste om Israelsfolket og alle folkeslagene slutter helhjertet opp om Israels Gud (noe de så langt ikke har klart) og
  • å vise at Gud er både mektig og trofast og ikke har tenkt å gi seg.

Vi har vitner på at Gud lot sin hellige Messias gå levende ut av graven. 

Er da oppstandelsen nok for at Israel og alle folkeslagene skal tørre å stole på at Gud har kontroll, og at Gud ved avslutningen av historien har tenkt å la sin Messias overgi «sin kongsmakt til Gud, sin Far, etter at han har tilintetgjort alle makter, myndigheter og krefter»?

«For han [Jesus] skal være konge helt til Gud har lagt alle fiender under hans føtter. Den siste fienden som blir tilintetgjort, er døden» (1 Kor 15,24-26)? 

Hva gjør vi når det er pandemi? Når det snart er valg? Politisk ustabilitet ikke så langt i fra oss? Hva hvis hele oljefondet skulle miste sin verdi?