Dagens andakt torsdag 18. februar

Jes 58,1-8

En faste for Gud er en faste til beste for medmenneskene

Av Andreas Johansson, menighetssekretær

Ingen har en så selvkritisk nasjonallitteratur som det jødiske folk. Israels profeter forkynte ofte dom over folket sitt med veldig sterke ord – så også i dagens tekst, som handler om hva som er rett faste og hva som er grove misbruk av fasten.

Dagens avsnitt begynner slik: «Rop av full hals, spar deg ikke! La stemmen runge som et horn! Fortell mitt folk om deres lovbrudd og Jakobs hus om deres synder» (Jes 58,1).

Hvordan skal jeg – som ikke er jøde – lese profetens oppfordring til å «rope av full hals» om Guds folk sine opprør (hebr: pesha´) og Jakobs hus sine måter å bomme på målet (hebr: chet)? 

En av Israel sine egne profeter kommer i Jes 58 med kraftige karakteristikker om hvordan israelsfolket misbruker fasten ved å ta vare på alle de ytre tegnene som selvplaging, fromme bønner, å kle seg i sekk og å bruke aske på hodet. Samtidig fortsatte folket med økonomisk rovdrift på de svake gruppene i samfunnet og de lot konfliktene pågå selv om det var faste. 

Så hvordan leser vi en slik tekst?

Mange er de kirkeledere som gjennom 2 000 år med kirkehistorie har tolket profetenes velsignelser og løfter til Israel som at de «gjelder oss i den hedningkristne kirka», mens profetene sin kritikk og dom av Israel får gjelde israelsfolket/jødene. 

At det stod ille til i israelsfolket på den tiden sett fra Guds øyne er klart. Men var det verre enn blant andre folkeslag? Var det verre da enn hos oss i dag? Sånn i Guds perspektiv altså.

Ikke sjelden sier «vi kristne» i andaktene våre at «jødene var slik og slik», og gjerne da at de brydde seg om det ytre, men ikke passet på sitt indre. Men både profeten Jesaja (i dagens tekst) og profeten Jesus (Matt 6,16-18) – begge to var jøder – sa tydelig ifra om at faste (eller hvilken annen slags fromhetsliv som helst) som ikke blir fulgt opp med en indre forandring i holdninger og motivasjon ikke er verd noe som helst.

Et viktig poeng i dagens tekst er at relasjonen til Gud som viser seg i f.eks. bønneliv og faste, må få konsekvenser for hvordan vi behandler medmenneskene våre, ellers er ikke gudsrelasjonen ekte. Det går an å «ligne[] et folk som gjør det som er rettferdig» (v.2) uten å være rettferdig i Guds øyne. Gud vil se at fasten får konsekvenser gjennom at undertrykte blir satt fri og at de hjemløse kommer i hus og får mat. 

Når dette skjer, sier Gud gjennom profeten at «[d]a skal lyset bryte fram for deg som morgenrøden, brått skal helbredelsen komme. Din rettferd skal gå foran deg og Herrens herlighet følge etter deg» (Jes 58,8).

Hadde vi sluttet å lese her – fordi dagens tekst slutter med vers 8 – så kunne vi lett trodd at profetens budskap var at «prøver Israel bare hardt nok, så får de det til».

Men vi må lese videre. Profeten sin kritikk fortsetter utover Jes 58. I Jes 59 blir den sterkare (ja, det er mulig). Det hjelper ikke å «ta seg sammen», så derfor sier folket: «Vi håper på rett, men den finnes ikke, på frelse, men den er langt fra oss» (Jes 59,11b).

Det å faste slik at «urettferdige lenker» blir løst og slik at de hjemløse kommer i hus, det er Guds gode vilje. Når vi mennesker virkelig prøver på å få dette til, så merker vi at det går å få det til et stykke på vei, men så stopper det opp og vi oppdager at midt i kampen vår for rettferdighet, så har vi helt plutselig likevel bidratt til urettferdighet. 

Gud likte ikke det han så i sitt eget folk: «Herren så det, og det var ondt i hans øyne, for det fantes ingen rett. Han så ikke noen som kom til hjelp, han undret seg over at ingen grep inn. Men hans arm ga ham seier, hans rettferd støttet ham» (Jes 59,15b-16). 

Når ikke folket klarte å ordne opp og faste på den rette måten, så fikk Gud selv gripe inn: «En som løser ut, skal komme til Sion, til dem hos Jakob som vender om fra synd, sier Herren» (Jes 59,20). Akkurat dette verset fra Jes 59 blir sitert av Paulus i Rom 11,26 i det samme verset der han skriver at «hele Israel skal bli frelst».

Gud undret seg over at ingen grep inn. Derfor fikk Gud selv utføre prosjektet med å gjenreise skaperverket sitt. Han begynte med Israel, som fikk den nye pakt (Jer 31,31). Det er til denne nye pakt som du og jeg også er invitert til, en pakt der vi ber «La viljen din skje på jorden slik som i himmelen».