Dagens andakt tirsdag 6. april

Joh 20,11-18

Hvorfor gråter du?

Av Håkon Valen-Sendstad, menighetsarbeider

Vi hører i dag om Maria Magdalena som står igjen utenfor graven og gråter etter at Peter og Johannes har dratt hjem igjen. Fortvilelsen til Maria kan vi bare ane. Hun hadde vært vitne til å se sin mester lide på korset langfredag. Hun hadde stått ved korset helt til han utåndet og døde. 

Da Jesus ble tatt ned av korset, passet Maria Magdalena på å være med til stedet der Jesus ble lagt, slik at hun og Maria etter sabbaten kunne dra dit og pleie den døde med velluktende oljer og salver. I Matt 27,61 kan vi lese at hun og Maria ble sittende ved graven langfredag kveld. Det hele må ha vært så uvirkelig. Nå satt de ved graven til ham de hadde gått sammen med og satt sitt håp til.

Men når hun nå kommer for å stelle ham, er han til og med borte. Han ligger ikke i graven. Den ene fortvilelsen tar den andre. Skulle hun ikke engang få en grav å gå til og pleie sorgen?

Ut ifra hennes svar til englene, er det ingenting som tyder på at tanken har streifet henne om at Jesus har stått opp igjen. Og det er jo litt underlig, for hun må jo ha hørt Jesus tale om det flere ganger. Men sammen med disiplene skjønte hun enda ikke de ordene Jesus hadde talt om sin død og oppstandelse. 

«Hvorfor gråter du?», spurte englene. Og Jesus spør om det samme når han kommer til henne. Det spørsmålet er en påminnelse til oss alle; vi har ikke lenger noe å gråte over, for graven er tom. At graven er tom, betyr at døden er overvunnet og vi har fått et levende håp. Det er ikke for ingenting at Peter sier at vi bare kan juble av glede når vi møter all slags prøvelser (1 Pet 1,6), for det håpet og den arven vi nå har fått del i på grunn av Jesu oppstandelse, den overgår alt, sier han. 

Maria kom for å pleie en død kropp og var fortvilet fordi hun ikke fant den. Men Gud svarte på hennes fortvilelse. Hun fikk noe som overgikk alt hun hadde forventet den dagen. Hun fikk se Mesteren i levende live. Tenk hvilken gjensynsglede. 

Deretter ber Jesus henne om å gå til disiplene med en hilsen; «Gå til mine brødre og si til dem at jeg stiger opp til han som er min Far og Far for dere». Den første hilsen de får høre fra Jesus etter kvelden de sviktet han, er at nå kaller han dem brødre, og Jesu Far er deres Far. 

Her var det ingen anklager og bebreidelser, men bare et gledes budskap. Jesus er stått opp, han har seiret over synden og døden, og de er nå blitt hans brødre. Det er frukten av hans oppstandelse. Tidligere hadde Jesus kalt dem venner (Joh 15,15), men nå har de kommet enda nærere, og det gjelder også oss. Vi er blitt Kristi brødre med samme rettigheter overfor Gud som hans egen sønn. «Vi er Kristi medarvinger», sier Paulus i Rom 8,17. 

«Hvorfor gråter du?», spurte Jesus. Det som har skjedd slukker all sorg til evig tid. 

Påskemorgen slukker sorgen,

slukker sorgen til evig tid!

Den har oss givet, lyset og livet,

lyset og livet i dagning blid.

Påskemorgen slukker sorgen,

slukker sorgen til evig tid

Fortsatt velsignet påsketid.