Dagens andakt tirsdag 30. mars

Salme 116,1-14

Fra skuffelse til å løfte frelsens beger

Av Ulf Asp

På retreatgården hender det at vi inviterer folk til å kjenne etter – og skrive – om hva som skjer i deres indre. Hva skjer mellom deg og Gud? Eller bare om hvordan det er å være deg slik dagene nå er for tiden?  Det som da kommer fram, kan ligne ganske mye på en salme i Bibelen, – f.eks Salme 116.

Salmene er noe av det mest brukte stoffet i hele Skriften. Kanskje nettopp gitt oss for at vi skal kjenne igjen det vi selv erfarer i egne liv, og ikke minst gjenkjenne hvordan Gud gjør seg gjeldende slik livet nå engang er.

«Det som bor i et menneskes indre vil neppe få leie hus i et pent strøk», noe sånt har et vittig hode sagt om noe lite morsomt: at mye i våre tanker og vårt sinn ikke er vakkert og ikke godt. Her er en som har vært så engstelig og så skuffet over andre at han har kommet til at «alle mennesker lyver». Ikke stol på noen! For når angsten biter seg fast i ens indre, er det jo nettopp ingen og ingenting å stole på. Og der han leter etter noe å glede seg over, er alt han finner «bare nød og sorg». Livet er med andre ord ganske fælt.

Men når sant skal skrives er det også noe mer og noe helt annet å fortelle om. Han kjenner et navn hvor han kan la hele sin opplevde nød og sorg vrenges ut mot Gud: «Å, Herre, redd livet mitt!»       

Blir det ikke nettopp sånn for oss også – at bønnen fra vårt innerste igjen og igjen blir et slags rop: Redd meg! Skynd deg til min frelse!? Og slik har nettopp dette bønneropet blitt med inn i de kristnes tidebønner. Slik ber vi hver dag. Og som i gudstjenesten: «Miskunne deg over oss!». «Kyrie eleison!» Den hjelpeløse roper etter redning, etter en frelsende kjærlighet. Etter et nådens sted å gjøre av seg. 

Og Ånden arbeider – og Gud svarer. Ofte gjelder det på vår side mest å bare legge merke til hva som skjer, hva som så å si inntreffer i våre liv og som en elskende, frelsende Gud står bak. Da blir ofte ikke avstanden stor mellom nød og gledelig lettelse. «Jeg elsker Herren!» er overskriften i vår salme. Hans rop om nåde ble hørt.

Hver eneste dag vil salmeskriveren gjøre det samme, han vil gjøre det igjen og igjen: påkalle, ta kontakt, henvende seg – til Herren. Han erfarer at noe ble til hjelp da han var lengst nede. Noe skjer som hjelper oss gjennom, løfter oss. Men det er ikke bare et eller annet som tilfeldigvis inntreffer. Det er Han! Alt det gode som skjer, er det Gud som står bak. 

Salmisten har også lært noe som vi alle kan øve oss i. Å tale til vår sjel. Tanker og forestillinger som tar tak i oss og gjør oss nedfor, behøver ikke stå uimotsagt. Ofte kan vi ha ganske dystre indre dialoger og samtaler med oss selv. De samtalene kan bli langt mer oppløftende. Han minner seg selv om at Gud har svart og dermed: «kom til ro igjen min sjel!»

Åpent, nesten dristig, fastslår han hva Gud har gjort: «Ja, du har fridd mitt liv fra døden». Og nå vil han løfte «frelsens beger». Han vil drikke og ta inn Guds frelsende gjerninger. Elske Gud. Mer og mer vil han vandre, skritt for skritt, gjennom dagen og det livet som gjenstår her: «for Guds ansikt». Et ansikt han vet elsker, kjenner Ham, lyser.

Kunne denne salmeskriveren si sånne ting den gang, hvor mye mer vi som nå igjen føres inn i påskens nye pakt med Herren!