Dagens andakt tirsdag 23. mars

Ef 2,11-17

Kristus forener hedninger og jøder  

Av Håkon Valen-Sendstad, menighetsarbeider

Da vi gikk på søndagsskolen, lærte vi historien om folket i Babel. Den gangen var menneskeheten ett folk med ett språk. I fortellingen hører vi om hvordan folket i sitt hovmod ville bygge en by og et tårn som skulle hjelpe dem å holde sammen og gi dem et navn. Paulus sine ord fra Rom 1,25 er beskrivende: «De tilba og dyrket det skapte i stedet for skaperen». De tenkte at deres henders verk skulle holde dem samlet og gi dem et stort navn. Men de glemte Gud.

For å stoppe dette hovmod grep Gud inn med et språkunder. Han forvirret folket ved at de begynte å tale forskjellige språk slik at de ikke lenger kunne samarbeide. Fra da av var menneskene ikke lenger ett folk, men mange folkeslag, og Gud spredte menneskene utover jorden. 

Så går det mange år der vi ikke hører om at Gud åpenbarer seg og gir seg til kjenne, før han en dag kommer til Abraham og gir ham et løfte om et land og at han skal bli til et stort folk (1 Mos 12). Fra da av åpenbarer Gud seg for dette folk, som fikk navnet Israel. Og Israel var privilegerte, for de fikk løftene fra Gud, loven, paktene, barnekåret, omskjærelsen og all velsignelse. De var hans øyensten (Sak 2,12), mens alle andre folk stod utenfor.

Det er dette Paulus minner oss på i dag: «Husk at dere den gang var uten Kristus, utestengt fra borgerretten i Israel…, uten håp og uten Gud i verden». 

Det er ikke så ofte Paulus ber oss om å huske på det som har vært. Andre steder sier han: «Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg etter det som ligger foran» (Fil 3,13). Men her er det noe vi ikke skal glemme. Vi stod engang utenfor, uten håp og uten Gud. Det var en mur mellom hans folk og oss. Men Jesus har revet ned denne muren og har skapt fred mellom oss. Vi er blitt medborgere og Guds familie ved troen på Jesus, sier han i vers 19. 

Løftene om at dette skulle skje kan vi lese om flere steder i GT. Allerede til Abraham lyder løftet: «I deg skal alle jordens slekter velsignes», og ved profeten Hosea sier Herren så vakkert: «Der det før ble sagt til dem: «Dere er ikke mitt folk», der skal de kalles den levende Guds barn» (Hos 1,10). Det er vår historie.

Å kjenne historien er viktig for å forstå hvem vi er, og hvem Gud er. Mister vi historien vil vi også miste og glemme hvem Gud er. Det vitner Dommerne 2,10f om. Der kan vi lese, at da Josva dør og de gamle ble borte, vokste det opp en generasjon «som hverken kjente Herren eller hva han hadde gjort for Israel. Da gjorde de det som var ondt i Herrens øyne». Derfor er det en viktig påminnelse Paulus gir oss i dag.

Det Paulus i dag sier minner oss også på noe annet, nemlig hvor nært vi står det jødiske folk og hvor viktige de har vært for at vi skulle få del i frelsen. Samtidig vet vi at det er så altfor mange jøder som enda ikke har tatt imot Jesus. Men de er fortsatt Guds øyensten, og Guds omsorg for sitt folk har aldri opphørt. Gud har ikke forkastet sitt folk, men han har store planer for dem. Det kan vi lese klart og tydelig hos Paulus i Rom 11,25ff. I mellomtiden skylder vi å elske dette folk slik Gud har elsket dem, og gjøre det vi kan for å gi tilbake og dele det vi har fått av Gud med dem. 

Ha en velsignet dag!