Dagens andakt tirsdag 23. februar

1 Mos 32,24-30

«Du har kjempet med Gud»

Av Håkon Valen-Sendstad, menighetsarbeider

Én skal treffende ha sagt, at Gud utdanner ikke sine barn, men han danner dem. Gjennom livet arbeider Gud med enhver av oss og han forsøker å lede og forme oss slik han ønsker. Men denne dannelses prosessen kan nok en del ganger oppleves krevende for oss. Det er som det står i Hebr.12,11: «All irettesettelse synes nok å være mer til sorg enn til glede mens den står på. Men siden gir den tilbake fred og rettferd som frukt hos dem som er blitt oppøvd ved den».

Jakobs liv er på mange måter en undervisning om hvilken kamp Gud kan ha med oss mennesker. Jakob hadde hele sitt liv vært en mann som gikk sine egne veier. Han var beregnende og en lurendreier. Derav også hans navn Jakob, som betyr «narre». Han lurte på kynisk vis til seg førstefødselsretten fra Esau (1 Mos 25,29). Han løy for sin far og stjal velsignelsen fra Esau (1 Mos 27). I de 20 årene han jobbet for Laban, sin onkel, bygget han opp en formue og ble svært rik. Når Laban forsøkte å lure Jakob, visste Jakob alltid å komme seg unna og snu det til sin fordel (1 Mos 30,25ff).

I teksten vi leser i dag er situasjonen en ganske annen for Jakob. Nå er hans hjerte «grepet av redsel og angst» (1 Mos 32,7). Foran ham venter Esau med 400 mann. 20 år tidligere hadde Esau sverget på å drepe Jakob den dagen deres far Isak var borte. Fruktene av Jakobs handlinger er nå i ferd med å innhente ham og Jakob er for første gang i en situasjon der han ikke vet frem eller bak. 

I denne situasjonen, kvelden før han skulle møte Esau, kom Herren til ham og kjempet med Jakob hele natten. Men som vi leste, klarte ikke Herren å vinne over Jakob og han måtte til slutt slå hans hofte ut av ledd. Med det ble Jakob satt ut av spill og ute av stand til å yte mer motstand. 

Når Herren deretter vil forlate Jakob, tar Jakob tak i ham, klamrer seg fast og nekter å slippe før han blir velsignet. Det er som at Jakob aner hvem han har sloss med. Han vet også innerst inne, at velsignelsen han fikk 20 år tidligere, den fikk han på uærlig vis. Vi merker at det mangler fred i hjertet hans.

Men før Herren vil velsigne ham, må Jakob si hva han heter. Sist gang Jakob ba om velsignelsen, løy han for sin far Isak om sitt navn. Nå må han oppgi sitt virkelige navn, Jakob. Og ved det bekjenner han hvem han er; han er Jakob, den som «lurer». Nå har Gud endelig fått Jakob til å bekjenne hvem han er, og da kan han også velsigne ham. 

Når han velsignes, får han også et nytt navn: «Israel skal være navnet ditt, for du har kjempet med Gud og mennesker, og vunnet». Underfulle ord. Han er slått ut, men han har likevel vunnet over Gud? Hvordan er det mulig? Profeten Hosea forklarer det og sier: «Jakob kjempet med engelen og vant, han gråt og ba om nåde» (Hos 12,5)

Da Jakob tryglet om velsignelsen, Ordet og løftet fra Gud, da vant han over Gud. Først nå forstod Jakob at han ikke hadde noe i seg selv han kunne stole på, men kun løftene fra Gud. Da var også veien åpen for Gud til å gi ham velsignelsen og løftet. Det hadde tatt et langt liv for Jakob å lære. 

Jakob ble merket for livet etter denne natten. Han haltet og fikk varig «arr» av den kampen han hadde stått i med Gud. Slik kan det også bli for flere av oss etter noen av de kampene Gud må føre med den enkelte. Gud har en sann omsorg for oss. Han vet hva vi trenger, og hva han må gjøre med enhver av oss. Men fordi vi stritter imot, må Gud noen ganger bruke har lut for at vi skal forstå og ydmyke oss for ham. Der står Jakob som et eksempel for oss alle.

Amen