Dagens andakt onsdag 17. februar

Da de hadde sunget lovsangen…

Av Fred Søndby, eldste

Fariseerne og de skriftlærde var nesten alltid i nærheten av der Jesus var. Dessverre ikke så mye på grunn av positiv interesse og åpenhet, men heller for å konfrontere han og med forsøk på å sette han fast i spørsmål om tolkninger av Moseloven og om teologiske lærespørsmål. Men i teksten vår i dag kom de, for som de sa, – at de ville at Jesus skulle gjøre et tegn. Det var en litt annen innfallsvinkel, men likevel påfallende, for de var selvsagt vel vitende om at Jesus allerede hadde vist dem og folket mange tegn. Og for bare litt i forkant av dette hadde Jesus drevet ut en ond ånd fra en blind og stum mann. Teksten vår finner vi hos Matteus 12,38-42, som forteller hva Jesus svarte på denne utfordringen.

Jesus viste altså til det det som beskrives som Jona-tegnet. Om profeten Jona som ble slukt av en hval, og som lå i magen på hvalen i tre dager og tre netter, før han ble skyllet på land. Jesus ga fariseerne akkurat det de ba han om, nemlig å gi dem et tegn, men det skjønte de helt sikkert ikke, siden de ikke kunne se inn i framtiden slik Jesus kunne. Nå var hans store frelsesgjerning med ett rykket mye nærmere, og det som for fariseerne dreide seg om diskusjoner og ordkløveri, var for Jesus dypt alvor. Han visste hva han gikk til, og han visste at dette var nødvendig for at Guds store frelsesplan skulle kunne bli oppfylt. 

Det vet også vi som troende i dag, og vi står igjen på terskelen til fastetiden, en spesiell tid i kirkeåret der bibeltekster og liturgier tar oss med inn i det stille og ofte alvorstyngede rommet der vi kan følge Jesus på lidelsens vei. Noen tenker kanskje at hele dette siste året har vært som en lang og sammenhengende fastetid, med nedstengte eller sterkt begrensede aktiviteter på de fleste av livets områder. Ja, selv gudstjenester og kirkelige aktiviteter har vi måttet unnvære i denne tiden, og ikke vet vi sikkert når alt er tilbake til det normale.

Men så får vi også ta med oss at Jesu lidelse og død på korset ikke er slutten på historien. Vi vet at den ender i triumf og glede, at den korsfestede vil seire over dødens krefter, og at hans seier også kan bli vår seier, selv om veien dit kan være vond og vanskelig. Derfor er det heller ingen tilfeldighet at Jesu lidelseshistorie, som for alvor begynte etter at han og disiplene hadde vært sammen om påskemåltidet, gikk opp til Oljeberget, – men først etter at de hadde sunget lovsangen (Matt 26,30)! Tenk å kunne synge en lovsang midt i dette dype alvoret! Det kan en bare gjøre av hjerte når en vet at seieren likevel vil bli vunnet til slutt.

For Jesus og for jødefolket var lovsangen knyttet til Salmenes bok i Bibelen, nærmere bestemt fra Salme 113 til 118. I takknemlighet for det Jesus har gjort for oss, kan vi også synge lovsanger, selv under pandemien som omgir oss, og i fastetiden som vi nå er inne i. 

Så kanskje nettopp denne lovsangstrofen fra nr. 106 i DELKs salmebok kan være god å ta med seg for oss som en del av Guds menighet i dag på Askeonsdag. 

Tre dager dødens fange han var, før han stod opp og seiren var klar. Tvers gjennom gravens stengsel han gikk, Frelse og fred ved Jesus vi fikk! Lov ham og pris ham, vår Frelser og venn, han som gir synderen livet igjen. Halleluja! Vi skyldfrie er! Halleluja vår Jesus er her!