Dagens andakt mandag 11. januar

Jes 42,1-7

Ekko ved elvebredden

Av Kristoffer Hansen-Ekenes, prest

Ligner ikke første setning i dagens bibelord veldig på det Gud sa da Jesus steg opp av Jordan etter å ha blitt døpt av Johannes, slik vi hørte i går? Jeg synes det, og det er neppe tilfeldig. Vi leser i dag fra kapittel 42 hos Jesaja. Herren gjør det klart at han skal sende sin tjener (Messias) for å sette alt i rette stand hos folket sitt, slik at Israel («du»/ «deg» i teksten vår) kan være «en pakt for folkene og et lys for folkeslagene». 

Den myke og ømme framferden Messias skulle ha ifølge dagens bibelord, kjenner vi godt igjen fra Jesu liv og virke: «Han skriker ikke og roper ikke […] Han bryter ikke et knekket siv og slukker ikke en rykende veke» (v. 2-3). Vi kjenner igjen Jesus som varsomt berørte spedalske, blinde, vanføre og helbredet dem. 

Når vi tenker på hva Jesus kom for å utrette og gjøre for oss, nemlig å røre i synden vår, skjønner vi grunnen til at han skulle ha en slik mild framferd. Ingen vil ha en uforsiktig eller slurvete kirurg til å gjøre kritiske operasjoner i f.eks. hjertet eller hjernen. Og synden sitter dypt i oss og er vanskelig å nå, enda konsekvensene av den ofte kan være ganske åpenbar. Men Jesus går fram med nennsom hånd, og treffer akkurat der han skal, så han får tak i det som forpester oss og gjør seg av med det. 

Og han knekker ikke noen. Likevel ble han selv både brutt og slukket da oppdraget var fullbrakt, og han hadde ført gjennom retten på jorden (v. 4). For din og min skyld. Takk Jesus!

Skriv deg, Jesus, på mitt hjerte,
du min konge og min Gud,
så ei lyst, ei heller smerte
deg formår å slette ut.
Denne innskrift på meg sett: 
Jesus ifra Nasaret,
den korsfestede, min ære
og min salighet skal være. 

Thomas Kingo (1689), nr. 229 i DELKs salmebok.